Jeg er lei av tiggere på døra

Man kan ikke tvinges til medfølelse og barmhjertighet. Man kan tvinges til å gi fra seg penger, for eksempel 1% av inntekten til uhjelp over skatteseddelen eller en lommebok foran en pistol. Men man kan ikke tvinges ti å føle barmhjertighet for mottakeren selv om åndseliten mener man bør ha det.


Vi bruker mye penger av fellesskapet i dette landet på ”barmhjertelighet” med fremmed trengende. Mesteparten blir sølt bort på tull, korrupsjon og trygd til arbeidslate. Når 80 øre av en krone ikke går til de som virkelig trenger det eller ikke blir benyttet på en effektiv måte for hjelpe er det et spørsmål om det er verdt å gi en krone for å bidra med 20 øre.

Hvis en fattig, trengende tigger på gata stopper deg og spør om du vil hjelpe ham med 20 kroner til mat. Ved siden av ham står en riking i Hugo Boss dress. Betingelsen for å hjelpe tiggeren er at du gir rikingen 80 kroner. Vil du hjelpe den denne stakkaren?

Det er dessverre slik våre hjelpepenger blir benyttet. Derfor er jeg lei av å gi til tiggere. Også slike som kommer på døren hvert år.

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=575334

Derfor blogger jeg

Inne i mitt hode popper det opp en masse tanker om alt mulig. Som regel samtidig. Det foregår en intens diskusjon og argumentasjon for og i mot saker og ting. Flere ting på samme tid. Mange klargjørende og forklarende dialoger sviver rundt. Mange av dem er svært belærende, noen lærerike og noen er rene visvas. Og ofte popper de frem og tilbake. Derfor blogger jeg.

Når jeg skriver tankene ned og argumenterer for dem for å overbevise eller belære andre, må jeg konsentrere meg og oppsummere. Det virker avstressende og rasjonelt. Det er ikke nødvendigvis viktig at skriveriene blir lest – det er veldig hyggelig om så skjer – men altså ikke en avgjørende faktor for at jeg skal skrive.

Når jeg her skrevet ned en tanke sitter den klart og tydelig. Jeg har ikke lenger behov for å debattere den. Jeg kan argumentere klart og presist når situasjonen oppstår, men jeg trenger ikke å føre en indre debatt lenger. I dagene etter et blogginnlegg tenker jeg en del på det, som regel så forsterker det mitt syn og hvis jeg har skrevet veloverveid og grundig trenger jeg ikke gjøre tilføyelser. Etter noen få dager er tankene som spant rundt i hodet mitt bort vekk. Jeg kan imidlertid når som helst når behovet melder seg, for eksempel under en diskusjon med andre, argumentere klart og presist i tråd med blogginnlegget.

Bloggen virker på samme måte som tanketanken til Humlesnurr. Jeg kan enkelt trekke den frem ved behov og se den klart og tydelig igjen.