Man er ikke kjeltring fordi man selger hus

Vi har en lei tendens her i landet til å se på alle som selger noe som kjeltringer. Det føles egentlig ganske ubehagelig for meg som selger noe fra tid til annen.


Det siste nå er boligselgere. Selgeren kan gå konkurs og kanskje han på et mystisk vis spekulerer i nettopp det og bør straffes. Saken er i den lille tidsluken fra kjøper og selger  cars saleskriver kontrakt og kjøper betaler pengene inn til megler og rem til skjøtet er tinglyst kan selger gå konkurs. Dermed mister kjøper både hus og penger. Problemet er reel, men ganske lite.

Løsningen som myndighetene foreslår er imidlertid nesten kriminell. De mener selger ikke skal få penger før tinglysning er skjedd. Ja, ikke en gang før meglerhonoraret er betalt skal selger få penger. Nå pleier ikke meglere å være rause på krediten, men hvis vi tenker oss at en megler innvilger selger 30 dagers kredit vil ikke selger ha krav på pengene for hussalget før 30 dager etter salget. Fordi han med rette ikke har betalt megler.

Selger har ofte veldig store kostnader i tidsrommet hvor et hus blir solgt. Særlig gjelder det utbyggere som bygger huset ferdig for så å selge det. Å avskjære selger fra pengene som utbygger faktisk eier, er ikke bare røveri, men gir også selger/utbygger et stort finansieringsbehov som kan være vankelig å få til.

Løsningen bør være like enkel som logisk. En liten tilføyelse i lovteksten kan forplikte bostyret til å fullføre eiendomstransaksjonen når en slik situasjon oppstår. Da løser man problemet uten at det får konsekvenser for alle som skal gjennomføre en ellers helt ordinær og problemfri eiendomstransaksjon.

Mindre P-plasser og TØI-TØYS

Forsker meg her og forsker meg der. TØI har sjeldent levert god, objekrtiv forskning, men slikt tøv som ble presentert i dagens Aftenposten skal man lete lenge etter. Å halvere parkeringsplassene i Oslo vil ikke redusere CO2-utslippene. Sannsynligvis tvert i mot.

Oslo har allerede alt for lite p-plasser. Noen av bilistene kan sikkert nok bytte bil med buss, men langt fra de fleste. For de av oss som har barn som skal leveres og hentes på barnehage og skole, for de av oss som bruker bilen i jobb, for de av oss som bor langt i fra busstopp, for de av oss som må bytte til flere busser/baner i sentrum er det ofte ikke andre alternativ enn bil. Å redusere antall p-plasser vil resultere i følgende:

Biler vil sirkle lengre rundt i bygatene etter parkeringsplass. Det vil forurense mer. Køene inn til byen vil gå saktere fordi bilene i sentrum ikke finner p-plass. Det vil forurense mer.

Arbeidsplasser vil bli flyttet ut fordi det blir for vanskelig å arbeide i sentrum. Utenfor sentrum finnes det ikke alternativ transport og flere må bruke bil. Det vil kanskje gi mindre lokalforurensing i Oslo, men totalt vil det gi mer forurensing.

Handlene vil legge ned i Oslo og flytte enda mer handel til kjøpesenter utenfor byen fordi det blir for vanskelig for kundene å parkere i Oslo. Det vil gi mer trafikk med bil og forurense mer.

TØI arbeiderstort sett alltid etter tesen om at bil er noe noen får eklinger kjører for moroskyld og at det beste var at alle fikk lønn av LO og gikk i fotformsko og markadress.

Veier rundt Oslo

Når du bor i Akershus regnes avstanden i Oslo i minutter. Eller for enkelhets skyld i halve og hele timer. Å bo 30 km fra Oslo sentrum betyr vanligvis at du bor 1 time fra sentrum når du skal ut og inn i kontortiden. En snittfart på 30 km/t blir smått selv sammenlignet med trange vestlandsveier. Hver dag står en halv million mennesker i kø ut og inn av Oslo. Det blir fort kritisk å kunne bosette seg noen få meter lenger inne i køen. Men selvsagt øker boligprisen med
avstanden til sentrum målt i minutter.

Våre politikere har i med fire års mellomrom lovet tiltak. SP er vel det eneste partiet som innser at slaget er tapt for bondesosialistene i Oslo. Derfor sier de i klartekst at distriktene skal få mer.

Folk i Norge bor og arbeider i Osloregionen. Produksjonsverdien er også størst der fulgt av de andre store byene. Floskelen om at verdiskapningen i Norge skjer i distriktene er rent tøv. Bare sjekk Statistisk Sentralbyrå. Mesteparten av vår verdiskapning skjer i Oslo.

Lønnskostnader er naturligvis et viktig konkurranseparatmeter for næringslivet som påvirker konkurransekraften. Vi er dyrest i verden, men vi har ikke høyest levestandard for alt er dyrt her.

Dersom det ble billigere å leve her kunne vi senket lønningene og øket konkurransekraften.
Altså opprettholdt vår levestandard, men med lavere priser sammenlignet med resten av verden. Det er selvsagt mange ting som driver prisene opp, men den største utgiften for de fleste av oss er bolig. Dermed blir bolig viktig for hvilket lønnsnivå vi ”må” ha.

Hvis vi bruker 1 time på å reise 30 km fra sentrum har vi et lite område å bo på og dermed blir det stort press på dette området. Boligprisene går opp og konkurransekraften ned. Når eiendomsprisene går opp må også næringslivet øke sine priser som gjør at vi andre må ha høyere lønn. Og konkurransekraften går ned. Dersom vi kan øke området vi kan bo på – dvs øke reisehastigheten slik at vi når et større område på samme tid, så synker eiendomsprisene. Vi klarer oss med mindre lønn og konkurransekraften styrkes. Faktisk så er det oppfinnelsen av nye transportmetoder – hestetrikk, buss, tog og bil som har muliggjort fremveksten av storbyer som igjen har medført større velstand.

Det er rart, men vi har penger nok til å gjøre grunninvesteringer i veinettet vårt. I stedet klatter vi på med småpenger. Mye mindre enn alle andre land i Europa. Det er greit å bo i Norge mens vi har oljepenger, men stakkars etterfølgere som må jobbe for penga når vi i stedet har gjort grunninvesteringer i andre land i stedet.

Bildet er lånt fra Spademanns Leksikon