Næringsdrift, arbeid og moral

Det finnes ingen mindreverdige yrker fikk jeg inn med morsmelken. Alle lovlige yrker er like viktige for at samfunnet skal fungere. Du skal være glad hvis du har et godt arbeid. Enten plukker søppel eller gjør hjernekirurgi er det et verdig arbeid lærte jeg. Jeg er varm tilhenger av denne påstanden. Jeg oppfatter den også som den ”brede vei” i samfunnet og at den støttes av de aller fleste som den ideelle og riktige holdningen til arbeid.

Allikevel, når det kommer til å drive næringsvirksomhet, kommer det en rekke oppgulp fra moralske dommere. Da er det en rekke ting det er umoralsk både å tjene penger på og å bruke penger på. Rett etter krigen var det umoralsk å tjene penger på andres boligbehov – eller bolignød som det ble kalt. Holdningen henger i fortsatt og ord som bolighai og boligspekulant spyttes ut med forakt. Særlig fra sosialistene. Det er umoralsk å tjene penger på å drive skole. Så umoralsk at sosialistene har gjort det ulovlig. Det er fullt ut akseptabelt å både bruke penger på – og tjene penger på for eksempel øl, tobakk, fylleturer og sjekketurer til syden, men altså ikke utdannelse til barna. Det er umoralsk å tjene penger på helse og å bruke mer penger enn naboen på å få bedre helsetilbud. Profitering på andres nød kalles det. Det er fullt ut akseptabelt å tjene penger på – og bruke penger på bedre bilforsikring og private lakkeringsverksted. Men ikke en forsikring så du får bedre helsetilbud og kommer fortere tilbake på jobb eller et privateid sykehus.

Jeg klarer ikke å forstå logikken i disse moralske dogmene i samfunnet. Hvorfor er det mer moralsk å tjene penger på et behov enn et annet?

39% fremmedkulturelle i Oslo-skolene

Aftenposten 22.9.09

Vi har fortsatt noen hellige kuer i dette toleransens høyborg av et land. En slik ku er Innvandring. Den selvoppnevnte intelligentsiaen, dypt forankret på ytterste venstre fløy, bekjemper et vvert synspunkt mot innvandring med merkelappene ”useriøst, plumt eller rasistisk”. I toleransens navn tolereres ikke intoleranse.

Vi vet at i en hver folkevandring er det særlig to folkegrupper som er overrepresentert. Det er de ressurssterke med penger og utdannelse og det er eventyrere som allerede lever på kanten av samfunnet hvor de kommer fra – og ofte på feil side av kriminalitetsgrensen. Den førstnevnte gruppen vil stort sett være en ressurs i det samfunnet de kommer til – og et tap for samfunnet de forlater. Den andre gruppen vil derimot være et samfunnsproblem uansett hvor de er.

Norge er et lite land. Ca 4 millioner etnisk norske utgjør en de virkelig små minoritetene i verden. Norsk er et av verdens minste språk. Norsk kultur dyrkes av et knippe mennesker som ikke ville slå ut på folketallsstatistikken i Mexico City! Norsk må altså vernes som en truet kultur sett i verdenssammenheng.

Allikevel, vi har penger og relativ høy grad av frihet og velstand. Det forplikter. I verden finnes det bøtter og spann av mennesker som forfølges for sin tro og sine meninger – og vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Dessverre har norsk innvandringspolitikk aldri maktet å skille trengende fra ønskene. Vi tar åpent i mot innvandrere som søker lykken i et land hvor det er langt bedre å bo. Vi tapper det utvandrede landet for ressurspersoner og fyller vårt de samme. Samtidig får vi de medfølgende samfunnsproblemene på kjøpet. Det triste er at disse tar plassen fra alle de tusener av mennesker som trenger å rømme for sitt liv på grunn av sine folkerettslig legitime meninger.

I godhjertethet, snillismen og toleransens navn lar vi alle få en mulighet. Vi tar imot de som er avvist i andre EU land, vi gir alle en varm mottagelse og tror så godt om alle at det blir latterlig. Det er ikke lenge siden vi så ”14-åringer” fra Afghanistan med gråsteng i tinningen. Vi lar alle anke sin utvisning og lar alle få underhold i årevis. Skal vi aldri slutte med dette tøyset? Skal vi virkelig som nasjon fortsette med denne naiviteten som vel egentlig må fremstå som ganske latterlig selv på en venstredominert studentkantine?

Slakter homeopati mot farlige sykdommer

VG, 22.8.09

Legemiddelindustrien, som vi vet er proppfull av kynisk spill med menneskeliv både gjennom prispolitikk, bestikkelser og smøring er livredde for utbredelsen av homeopati. Det kan bety milliardtap på verdensbasis. En hver uttalelse fra det holdet om andre behandlingsformer må sees i dette lyset. Legemiddelindustrien ved også det. Derfor sier de så lite som mulig selv og i stedet kjøper seg forskere og undersøkelser. Resultatet er at vi aldri kan vite seriøsiteten bak en uttalelse fra forskere om dette emnet. Dessverre.

Homeopati behandler årsaken til en lidelse, ikke symptomene. Dette er helt motsatt av hva den kjemiske legemiddelindustrien som regel gjør. Dersom du har vondt i hodet kan du ta en Paracet og som regel blir du bra. Så lenge tabletten virker. Siden tar du en ny tablett. En homeopat at vil finne ut hvorfor du har vondt i hodet og behandle deg der etter. Er det for eksempel vannmangel som er årsaken hjelper det å drikke vann. Smerten blir borte permanent. Har du derimot slått hodet vil ikke vann hjelpe i det hele tatt. Da ville for eksempel Arnika kunne få kroppen til å lege seg selv raskere, men Arnika ville ikke hjulpet i det tilfellet vannmangel var årsaken. Dette er vanskelig å forstå og akseptere for legemiddelindustrien. Man tester gjerne homeopatisk medisin på samme måte som kjemisk medisn. Paracet hjelper neste hver gang, men Arnika hjelper bare når det er gitte årsaker til smerten. Det er lett å se at en slik testmetode blir for dum.

Et annet, muligens særnorsk, problem er at dersom man dokumenterer effekten av en homeopatisk medisin blir det forbudt for homeopater å foreskrive og selge den. Det blir derfor ikke veldig spennende for homeopater å dokumentere effekten. Og så lenge de ikke har fremlagt dokumentert virkning har de forbud mot å si at medisinen virker. Homeopatien er fanget i en Catch 22 situasjon som i hvert fall ikke er initiert av dem selv.

http://drobakhomeopati.blogspot.com/

Er glasset halvfullt eller halvtomt?

Svaret på det århundregamle filosofiske spørsmålet må vel være knyttet til hvilken vei vannet beveger seg. Fyller man glasset er det halvfullt – tømmer man glasset er det halvtomt. Glasset er halvfullt eller halvtomt når man er halvveis til målet.

Forskere og psykologers bruk av spørsmålet for å indikere om en person er grunnleggende positiv eller negativ sier vel egentlig mer om seriøsiteten i enkelte fagmiljø – for spørsmålet brukes faktisk(!) – i en del tester. Særlig ifm. ansettelser og personalutvikling etc.

Ønsker man å tømme et glass er det da grunnleggende negativt å si det er halvfullt!

(Bildet er fra http://outdoors.webshots.com Håper det er greit at jeg tok det)

Hvorfor er det så rotete og skittent i norske gater?

Det slår meg hver gang jeg kommer tilbake til Norge fra en reise i resten av den vestlige verden at det offentlig rom i Norge fremstår som skittent og lite velholdt. Det virker rett og slett som å komme til et fattig land.

Bare vi passerer grensa på svinesund finner vi at veidekket er helt og pent og at grøftekantene er nyslått og velstelt. Straks vi kommer inn i tettbebyggelse finner vi gressrabatter som er beplantet velstelt. I Norge, midt i urbanisasjonene, finner vi lange, viltvoksende grasvekster som hører hjemme mer i utkanten av et gårdstun enn i byen. Hvorfor må det være slik?

Straks vi besøker en parkeringsplass eller en båthavn skjønner vi at det ikke er et fattig land, men ser vi på det offentlige rom kan man gremmes!

16 års grense for alkohol?

Mange av oss har vært der og alle vet vi det. Ungdom langt under 18-års grensen drikker alkohol i vilden sky. Og ikke har de nevneverdige problemer med å skaffe det heller.
Men er det så ille at ungdom drikker? Det har de gjort i uminnelige tider og det har stort sett gått bra. Det som virkelig bekymrer meg mer som forelder er at de sitter alene, bortgjemt et sted hvor ingen voksne kan gripe inn å si at ”nå har du fått nok”.

Hva om vi satte grensen på 16 år for kjøp av øl og vin på serveringssteder og kombinerte det med en avgiftspolitikk som gjorde at drikking på serveringssted var mindre økonomisk ugunstig enn å kjøpe i butikken. Altså at ungdom på 16 år ikke hadde lov til å kjøpe i butikk, men at de hadde lov – og råd til - å drikke på cafe hvor det er voksne til stede. Med voksne tenker jeg både på gjester og serveringspersonale.

Politikere elsker symbolpolitikk. Å skjenke 16-åringer vil være å signalisere at vi synes det er bra at ungdom drikker, vil mange hevde. Jeg er uenig i det og det er ikke signalene som interesserer meg. Jeg er mer opptatt av at ungdom skal ha en god oppvekst og, etter hvert, få seg et liv som gode, voksne medborgere.

Det er klart at 16-årsgrense ikke vil være forenlig med KrF’s ønske om et alkoholfritt land. De vil jo helst løse alle problemer med å forby dem. Men så deler jeg heller ikke målsettingen om et alkoholfritt land. For meg vil det være langt viktigere å lære den kommende generasjon å bruke alkohol slik at de ikke blir missbruker.

Elitesatsing og barneidrett

Forskningsleder Jo Helle-Valle og Aslak Nore tar utgangspunkt i norsk fotballs manglende suksess de siste 3-4 årene og mener NIF’s regler dermed er feil. Ref de to herrers kronikk i Afttenposten ca 30.7.09

I virkeligheten er det NIF’s regler om å skjerme barna mot for tidlig elitedyrking som gjør Norge til den desidert beste idrettsnasjon i verden. Medet folketall på størrelse med Amsterdam er vi absolutt beste vinternasjon og har topputøvere innen de fleste sommeridretter. Det er kun nasjoner hinsides vår størrelse som kan oppvise absolutte antall prestasjoner som overgår oss. Årsaken er en massiv ivaretaking av bredden. Det er også denne breddesatsingen som førte norsk fotball til topps for 10 år siden.

At bredde gir toppidrett er ganske logisk og skyldes to forhold. For det første utvikles barn forskjellig. En liten spirevipp på 12-13 år er sjanseløs både i fotball og håndball mot en 20 kg og 30 cm større, jevnaldrende okse. Både evne til å trenge gjennom forsvar, stoppe andre og skuddstyrke har mer med størrelse å gjøre enn talent. Og en likedan er det i samtlige andre idretter. En langbent skiløper med bedre utstyr vinner lett over en kortvokst konkurrent selv om denne har bedre teknikk.

Ofte er det slik at nettopp de som ikke når til topps i kraft av sin tidlige vekst eller motoriske utvikling nettopp må erstatte det med teknikk. Resultatet av dette ser vi noen år senere når den storvokste er tatt igjen av de som startet utviklingen sin litt senere. Da viser ofte den minste seg for å være den beste. Etter Helle-Valle og Nore’s elitesatsing ville vi stått uten det sanne talentet som voksen. Og kanskje også uten den nest beste som startet tidlig. Dette skyldes det andre forholdet som gir toppidrett.

Når man satser elitisk på for unge vil de som ikke blir med i satsingen uvilkårlig slutte. Den første som slutter er den dårligste og dermed avgir han/hun sin lite ærefulle plass som sistevalg til en annen, som derved også slutter. På få år ”rakner hele laget fra bunnen”. Til sist sitter de få gode igjen alene, og det er ikke veldig kult å gå på trening når alle andre går på by’n. Slik form for elitesatsing vil være en katastrofe for norsk toppidrett og samfunn som ønsker å sluse flest mulig ungdommer inn i organisert fritid.

NIF’s regelverk er allikevel ikke et hinder forelitesatsing på unge. Man må bare ikke la prestasjoner være styrende faktor, men treningsvilje. Man kan for eksempel ha ekstratrening for de som vil trene mer. Man kan stille krav til disiplin, fremmøte på ordinære treninger osv. alt etter behov. Men treningen må være åpen for alle som ønsker å delta, ikke bare de som for øyeblikket er best og det må ikke stilles krav om deltagelse på ekstratrening for å være en del av laget i kamp.