Fåfengt narkotikapolitikk

I mer enn 40 år har vi ført den samme narkotikapolitikken. Og hele tiden har missbruket økt jevnt og trutt. Det kaller jeg mislykket politikk! Det rare er at å si det høyt er nærmest for politisk selvmord å regne.

Vi har etter mitt skjønn to alternativer:

A: Vi kan innføre 0-toleranse for narkotika

Vi kan forfølge å straffe hardt alle som er berørt; missbrukere, smålangere og de store gutta bak. Slik gjør de det i bl.a. Singapore og det gir resultater. Nesten intet missbruk. Men dette er kanskje ikke den behandlingen vi ønsker at våre sønner og døtre som trår feil skal få?

B: Vi kan legalisere narkotika

Narkotika er ca verdens 4. Største økonomi nest etter våpen, finans og olje. Det er ganske fåfengt å tro at vi kan løse problemet med noen raid langs Akerselva. Narkotikatrafikken har to sider.

De personlige tragediene som rammes de som tar stoffene i bruk er ille. Både for den berørte og dens familie. Men isolert sett er det ikke et samfunnsproblem. Vi har en medmenneskelig plikt til å søke å hjelpe de som trenger det, men for samfunnet er det ikke et problem at noen gjør valg so mødelegger for dem selv. Da blir det også meningsløst å straffe noen som ikke plager andre som politimester Bastian ville ha sagt det. Missbrukere trenger hjelp, ikke straff.

For samfunnet derimot er det et problem at missbrukere begår tyveri m.m. for å skaffe penger til narkotika. Det er et problem at det bygges opp gjenger med kriminell adferd finansiert av narkotika. Det er et problem at det bygges opp store, svarte formuer som hvitvaskes inn i det lovlige økonomien. Disse sidene må vi som samfunn beskytte oss mot. Dagens symbolpolitikk makter ikke det. 

Dersom vi legaliserte salg etter samme mønster som vi i sin tid legaliserte alkohol. VI kunne la kjøpere måtte registrere seg, ikke for å bli straffet men for at hjelpeapparatet skulle kunne finne dem. Særlig viktig er det jo å finne unge missbrukere tidlig i håp om å få de inn på en bedre sti. Dette ville knekke den svarte økonomien i kjølevannet av dagens handel. Ved å la missbrukere få sosial hjelp til lovlige innkjøp vil vi redusere annen kriminalitet og sterk redusere behovet for fornedrende prostitusjon. 

Jeg snakker ikke om å lukke øynene for cannabis eller å kun legalisering av hasj. Slik politikk er et utslag av at ”vi har gitt opp” uten at man gjør noe for å løse eller redusere problemene. En full legalisering ved kjøp gjennom statskontrollerte/statseide utsalg vil være et tiltak som gjør endringer. Dagens politikk er ofte mer opptatt av symboler. Argumenter som ”vi kan ikke legalisere noe vi tar avstand fra. Det vil være å gi gale signaler” er helt vanlig. Det er imidlertid mye vi ikke liker i et demokrati, men det er kun i land vi ikke liker å sammenligne oss med at an forbyr det man ikke liker. I et godt demokrati skal man ikkeplage andre, man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Forenklet domstol

Hva om vi laget en forenklet domstol med reduserte krav til bevis og kortere og mildere dommer enn hva en fullverdig domstol vil havne på i samme sak. Gjerne som en utvidet fullmakt til forhørsretten og kun for de mindre lovbruddene. Hvis tiltalte erkjenner seg skyldig eller bevisene er relativt sikre, kan domstollen dømme der og da. Tiltalte må selvsagt kunne anke, men da risikerer han en strengere straff hvis en høyere domstol finner ham skyldig. 

Hvis vi kunne gjøre en slik forenkling på lovbrudd med strafferamme på , la oss si 6 måneder, hva ville vi da ha spart i politiets etterforskningsressurser og domstolenes køer?

Rett og slett et slags ”forenklet forelegg” for fengselsstraffer. Ingen vil vel hevde at innføringen av forenklet forelegg var feil. Gjort på samme måte kunne åpenbare og mindre forbrytelser blitt behandlet på samme måte med samme gevinst.

Gi politiet gratis "firmabil"

Vi har noen tusen politifolk her i landet. Rundt 3-4000 tror jeg. Amnge av disse kjører rundt i private biler og får kjøregodtgjørelse og ekstra tillegg for passasjerer og rengjøring etter belastende oppdrag.

Hva om hver og en som ikke jobber i det skjulte fikk en uniformert bil. Med ordre og tillatelse til å parkere den synlig å bruke den så ofte de kan bare de holder seg ”utrykkingsbare”. Det vil gitt oss et langt mer synlig politi både i gater og boligområder. Og det ville ikke kostet stort.

Jeg vet ikke hva en politibil koster, men rundt 250.000 uten avgifter vil jeg tro. Det er jo ingen vits i å regne med avgifter til staten når staten betaler. Noen biler har vi allerede. La oss anta at vi trenger 2.500 nye biler. Selv om en politibil ikke varer i 10 år kan bilen selges slik at totalkostnaden nedskrives over 10 år. Med gjennomsnittlig rente på 6% - langt over hva staten betaler i dag – blir det en årlig kostnad på 80-90 millioner. Hvis 2.500 politi får rundt 15.000 kroner i kjøregodtgjørelse utgjør det rundt 35 millioner kroner pr år. ”Firmabil” til alle vil altså koste rundt 50 millioner pr år. Og da har jeg ikke tenkt at politifolkene skal fordelbeskattes som oss andre.

Selv om regnestykket mitt er riv ruskende galt, om det blir dobbelt så dyrt eller fire ganger så dyrt, så er det fortsatt småpenger på statsbudsjettet. For samfunnet ville vi fått mer synlig politi og mindre kriminalitet. Politifolkene ville fått et frynsegode som i realiteten er et lønnstillegg. 

Kan noen etterprøve regnestykket mitt?

Høyre-venstre et ubruklig politisk kartverk

Journalisters trang til forenkling er kanskje årsaken til vårr forenklede høyre- venstre bilde av politikken. Et slikt bilde er imidlertid alt for enkelt til å forklare de forskjellige partiers porsisjon i det politiske landskap. 

Høyre-venstre aksen er kun en forklaring på det grunnleggende økonomiske system man ønsker; sosialisme eller kapitalisme. Har for eksempel Synet på for eksempel miljøvern eller menneskeverd kan ikke plasseres noe sted langs en slik akse. Ei heller synet på islam, kristendom, krig og fred. Faktisk er det kun et fåtall politiske beslutninger som kan forklares langs en slik akse. 

I et mer komplekst bilde, for eksempel en sirkel, vil forskjeller og likeheter komme mer til synet selv om også det er en forenkling av det politiske kart. I et slikt kart vil Fremskrittspartiet og Venstre bli liggende som de eneste sentrumspartiene vi har. 

Enda tydeligere blir dett når vi ser på partienes egentlige agenda. Nesten alle partier er opprettet for å fremme en samfunnsgruppes interesser på bekosting av andre:

• Senterpartiet – tidligere bondepartiet – er mer interessert i bøndenes ve og vel enn noe annet. De kamuflerer seg bak distriktspolitikk m.m. det er kun bøndene de vil tjene og som prostituerte har de delt seng med SV og Høyre i to påfølgende regjeringer!
• Arbeiderpartiet – som navnet sier, fabrikkarbeideres interesser skal fremmes.
  
• Høyre – storkapitalistenes parti 
  
• Kristlig Folkeparti - fremmer kristenfolkets interesser
  
• SV – utopiens parti. De sier det ikke høyt, men partiprogrammet er klart. Avsakffe all privat eiendomsrett.
  

Da sitter vi igjen med to partier; Fremskrittspartiet og Venstre. De søker å tjene alle og å avveie de enkelte gruppers fordeler og ulemper. De fleste av oss hører hjemme i disse partiene, om ikke vi blir fanget i garnet og står på barrikadene for et eller annet særinteresseparti.

Det er forskjeller i mellom Fremskrittspartiet og Venstre, men man må faktisk lete mye lenger etter dem enn Lars Sponheim liker å fremstille det som.