Kollektivbløffen de ikke vil du skal vite

Det enkelte ting Trafikkøkonomisk Instittt (TØI) ikke regner på - eller regner med et forhåndsgitt mål for øye. Ingen andre regner objektivt heller. TØI, som er en del av fagbevegelsen, kan man jo til en hvis grad forstå har politiske føringer i sin forskning. Det tragiske med TØI er at de hele tiden fremstiller seg selv som et objektivt forskningsinstitutt. Og det slukes rått av media.

Nå handler ikke denne artikkelen om TØI, men om kollektivtrafikk. ”Kjør buss for miljøets skyld” er mantra vi pepres med. Det bygges egne traseer, det innsnevres på vanlige bilers ferdselsmulighet og bileiere melkes for enorme summer for å tvinge oss over på buss. For miljøets skyld.

Sannheten er at busser forbruker marginalt mindre drivstoff pr. passasjerkilometer enn gjennomsnittsbilen. Busser kjører nesten fulle i rushtrafikken. Den ene veien. Alle bussene må imidlertid tilbake tilnærmet tomme for å bli fylt opp på nytt. Ergo er gjennomsnittsbussen i rushtrafikken litt under halvfull. Resten av dagen kjører den med ca 25% belegg. I tillegg må bussene kjøre lenger enn privatbilen til og fra bestemmelsesstedet siden alle passasjerer må bli med på rute og svinge innom alle busstopp i stedet for å ta den strake veien slik de ville gjort med bil. Og enda til må bussen kjøre til og fra garasjen før den kna starte/slutt sin tur. Med drivstofforbruk på over 5 l/mil bruker en bybuss 0,49 l/mil pr passasjer. En gjennomsnittsbil har 1,5 passasjerer. Og bruker 0,59 l/mil pr passasjer. (Beregningene er gjengitt nedenfor. Tall fra Nord-Trøndelag Fylke)

Med i regnestykket er det ikke tatt inn de ekstra køene som dannes som følge av kollektivfelt og andre forsinkelser busser påfører andre trafikanter. Det er heller ikke regnet på forbrenningsgraden og dermed CO2-utslipp fra en bussmotor kontra en bilmotor. I denne sammenhengen er nok den forskjellen marginal.

Det finnes gode grunner for å ha en god kollektivtrafikk. Alle kan ikke kjøre bil. De er ikke gamle nok eller har aldri lært det eller er for gamle eller for syke. Mange like det fremfor bil. Det reduserer parkeringsbehovet etc. Men spare miljøet gjør det neppe.

 Drivstoff pr. Mil Bybuss 5 Sør-Trøndelag fylkeskommune, Enhet for regional utvikling

Drivstoff pr. Mil Langfart 3

Maks antall seter 40

Returseter rushtrafikk 0

Middelpassasjer rushtrafikk 18

Antall passasjerer i rush 10

Antall ruter morgenrush 6 7-8:30

Antall ruter kveldsrush 6

Antall ruter uten rush 12 ?

Gjennomsnitts pasasjerer 14

Til/frakjøring tom buss 3 %

Distanseøkning og busstopp 35 %

Buss Bil Med med 1,5 pasasjer

Forbruk pr mil/pasasjer By 0,49 0,90 0,6 L/mil

Forbruk pr mil/pasasjer land 0,30 0,60 0,4 L/mil

Ressursbruk ved skillsmisse

For litt siden satt jeg og hørte på en venninnes tragiske beretning om sin skilsmisse. Om den forhenværende og en gang høyt elskede ektemann som nå var blitt egoistisk og slem. Den en gang så kjærlige faren som nå ikke tok hensyn til barna og henne. Jeg antar at hvis jeg tok en prat med den fraskilte mann så får jeg høre en like bedrøvelig historie om den forhenværende hustru.


Min venninne fortalte meg at hun søkte hjelp hos krisesenteret og fikk profesjonell og kyndig hjelp, mens mannens støtteapparat kunne hun hånlig fortelle, kun var tre fraskilte kammerater. Neste gang jeg treffer en av dem regner jeg med at de har fått hver sin advokat. Det slo meg at vårt samfunns ressursbruk på skillsmesse er underlig.

Skillsmesser gir som regel bare av tapere. Som regel er begge de voksenne tapere i prosessen og barna er som regel langt mer skadelidende enn de gir inntrykk av. Bruken av ADHD medisin er helt proporsjonal med antall skilte. Ville det ikke være formålstjenlig å sette inn mer ressurser mye før? Jeg mener ikke at alle ekteskap er verdt å redde, men jeg tror mange barn og voksenne ville hatt et bedre liv hvis ekteskapet hadde blitt reddet på en god måte. De fleste i krise søker hjelp hos en veileder, men da er det ofte allerede for sent. Kunne vi bruke ressurser på god veileding og informasjon før? Mens vi enda går rundt og tror at livet skal bli som slutten på en Hollywood film?

Dernest, når krisen er et faktum, søkte kvinnen hjelp hos sitt krisesenter. En ting er at det er urettferdig at ikke mannen har et slikt sted å søke veiledning. Enda verre er det at senteret hjelper henne og ikke barna. Et godt samarbeidsklima mellom skilte er beste grunnlag for å gjøre det beste ut av situasjonen for barna. Et slikt klima får man ikke ved at minst en part for hjelp og pepping om hvordan man skal håndtere jobb, sykemeldinger, svare mails og henvendelser for å få best mulig tjangs til å få mest mulig tjangs til å få barna og mest mulig ut av oppgjøret. Hva om man fikk felles hjelp med en gang for å etablere samarbeid og å lære seg til å akseptere at man er to foreldre og at barna gjerne vil ha begge to. Kanskje kunne de nå frem til felles løsninger til beste for barna og til å leve med for de voksenne. Det ville kanskje blitt noen skadelidende advokater av det, men ville det ikke vært bedre for samfunnet og de berørte?

Fritt ord kun for markedsførere?

Iam.no - nettstedet som samler alt som finnes om deg og legger det ut til alle - er opprørt fordi en facebook gruppe oppfrodrer til å boikotte anonsørene. De vil saksøke initiativtakeren til siden. Er det slik at den som markedsfører et produkt eller tjeneste fritt kan oppfrodre en tjeneste mens andre ikek lenger har lov å oppfordre noen til ikke å bruke denne tjenesten?

Jeg er med i facebookgruppen THE COLA WARS – Pepsi Vs. Coke | THE PEPSI SIDE. Der oppfordres man til å kjøpe Pepsi - og dermed boikotter jeg Coke. Coca Cola taper jo på det, men er det også plutslig ulovlig? Er det bare markedsførere som har lov å oppfrodre til handling rundt et produkt?

Iam.no er et lite stykke George Orwell. Støtt facebook gruppen!

Frekke journalister

Den 4. Statsmakt kalles de. Bortsett fra at de ikke er noen statsmakt er de definitivt en viktig maktfaktor i samfunnet. Allikevel, det virker som om de mener deres oppsøkende journalistiske virksomhet fratar dem enhver plikt til å vise litt folkeskikk.

Nylig så vi en TV-journalist forsøke å trenge seg på Seadrill’s informasjonsmedarbeider. Vedkommende ga beskjed at han/hun ike ønsket å kommentere den pågående krisen nå. Journalisten ga seg ikke. Ringte mobiltelefon i stedet. Gjentatte ganger. Nektet å gå ut av resepsjon og måtte til sist kastet på dør.

Det er fint at journalister i blant graver litt under det folk helst vil vise frem. Men de må da for f kunne ta et nei for et nei de også. Ønsker ikke vedkommende å kommentere en pågående krise nå så må de da kunne akseptere det?

Jeg er lei av tiggere på døra

Man kan ikke tvinges til medfølelse og barmhjertighet. Man kan tvinges til å gi fra seg penger, for eksempel 1% av inntekten til uhjelp over skatteseddelen eller en lommebok foran en pistol. Men man kan ikke tvinges ti å føle barmhjertighet for mottakeren selv om åndseliten mener man bør ha det.


Vi bruker mye penger av fellesskapet i dette landet på ”barmhjertelighet” med fremmed trengende. Mesteparten blir sølt bort på tull, korrupsjon og trygd til arbeidslate. Når 80 øre av en krone ikke går til de som virkelig trenger det eller ikke blir benyttet på en effektiv måte for hjelpe er det et spørsmål om det er verdt å gi en krone for å bidra med 20 øre.

Hvis en fattig, trengende tigger på gata stopper deg og spør om du vil hjelpe ham med 20 kroner til mat. Ved siden av ham står en riking i Hugo Boss dress. Betingelsen for å hjelpe tiggeren er at du gir rikingen 80 kroner. Vil du hjelpe den denne stakkaren?

Det er dessverre slik våre hjelpepenger blir benyttet. Derfor er jeg lei av å gi til tiggere. Også slike som kommer på døren hvert år.

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=575334

Derfor blogger jeg

Inne i mitt hode popper det opp en masse tanker om alt mulig. Som regel samtidig. Det foregår en intens diskusjon og argumentasjon for og i mot saker og ting. Flere ting på samme tid. Mange klargjørende og forklarende dialoger sviver rundt. Mange av dem er svært belærende, noen lærerike og noen er rene visvas. Og ofte popper de frem og tilbake. Derfor blogger jeg.

Når jeg skriver tankene ned og argumenterer for dem for å overbevise eller belære andre, må jeg konsentrere meg og oppsummere. Det virker avstressende og rasjonelt. Det er ikke nødvendigvis viktig at skriveriene blir lest – det er veldig hyggelig om så skjer – men altså ikke en avgjørende faktor for at jeg skal skrive.

Når jeg her skrevet ned en tanke sitter den klart og tydelig. Jeg har ikke lenger behov for å debattere den. Jeg kan argumentere klart og presist når situasjonen oppstår, men jeg trenger ikke å føre en indre debatt lenger. I dagene etter et blogginnlegg tenker jeg en del på det, som regel så forsterker det mitt syn og hvis jeg har skrevet veloverveid og grundig trenger jeg ikke gjøre tilføyelser. Etter noen få dager er tankene som spant rundt i hodet mitt bort vekk. Jeg kan imidlertid når som helst når behovet melder seg, for eksempel under en diskusjon med andre, argumentere klart og presist i tråd med blogginnlegget.

Bloggen virker på samme måte som tanketanken til Humlesnurr. Jeg kan enkelt trekke den frem ved behov og se den klart og tydelig igjen.

Man er ikke kjeltring fordi man selger hus

Vi har en lei tendens her i landet til å se på alle som selger noe som kjeltringer. Det føles egentlig ganske ubehagelig for meg som selger noe fra tid til annen.


Det siste nå er boligselgere. Selgeren kan gå konkurs og kanskje han på et mystisk vis spekulerer i nettopp det og bør straffes. Saken er i den lille tidsluken fra kjøper og selger  cars saleskriver kontrakt og kjøper betaler pengene inn til megler og rem til skjøtet er tinglyst kan selger gå konkurs. Dermed mister kjøper både hus og penger. Problemet er reel, men ganske lite.

Løsningen som myndighetene foreslår er imidlertid nesten kriminell. De mener selger ikke skal få penger før tinglysning er skjedd. Ja, ikke en gang før meglerhonoraret er betalt skal selger få penger. Nå pleier ikke meglere å være rause på krediten, men hvis vi tenker oss at en megler innvilger selger 30 dagers kredit vil ikke selger ha krav på pengene for hussalget før 30 dager etter salget. Fordi han med rette ikke har betalt megler.

Selger har ofte veldig store kostnader i tidsrommet hvor et hus blir solgt. Særlig gjelder det utbyggere som bygger huset ferdig for så å selge det. Å avskjære selger fra pengene som utbygger faktisk eier, er ikke bare røveri, men gir også selger/utbygger et stort finansieringsbehov som kan være vankelig å få til.

Løsningen bør være like enkel som logisk. En liten tilføyelse i lovteksten kan forplikte bostyret til å fullføre eiendomstransaksjonen når en slik situasjon oppstår. Da løser man problemet uten at det får konsekvenser for alle som skal gjennomføre en ellers helt ordinær og problemfri eiendomstransaksjon.

Mindre P-plasser og TØI-TØYS

Forsker meg her og forsker meg der. TØI har sjeldent levert god, objekrtiv forskning, men slikt tøv som ble presentert i dagens Aftenposten skal man lete lenge etter. Å halvere parkeringsplassene i Oslo vil ikke redusere CO2-utslippene. Sannsynligvis tvert i mot.

Oslo har allerede alt for lite p-plasser. Noen av bilistene kan sikkert nok bytte bil med buss, men langt fra de fleste. For de av oss som har barn som skal leveres og hentes på barnehage og skole, for de av oss som bruker bilen i jobb, for de av oss som bor langt i fra busstopp, for de av oss som må bytte til flere busser/baner i sentrum er det ofte ikke andre alternativ enn bil. Å redusere antall p-plasser vil resultere i følgende:

Biler vil sirkle lengre rundt i bygatene etter parkeringsplass. Det vil forurense mer. Køene inn til byen vil gå saktere fordi bilene i sentrum ikke finner p-plass. Det vil forurense mer.

Arbeidsplasser vil bli flyttet ut fordi det blir for vanskelig å arbeide i sentrum. Utenfor sentrum finnes det ikke alternativ transport og flere må bruke bil. Det vil kanskje gi mindre lokalforurensing i Oslo, men totalt vil det gi mer forurensing.

Handlene vil legge ned i Oslo og flytte enda mer handel til kjøpesenter utenfor byen fordi det blir for vanskelig for kundene å parkere i Oslo. Det vil gi mer trafikk med bil og forurense mer.

TØI arbeiderstort sett alltid etter tesen om at bil er noe noen får eklinger kjører for moroskyld og at det beste var at alle fikk lønn av LO og gikk i fotformsko og markadress.

Veier rundt Oslo

Når du bor i Akershus regnes avstanden i Oslo i minutter. Eller for enkelhets skyld i halve og hele timer. Å bo 30 km fra Oslo sentrum betyr vanligvis at du bor 1 time fra sentrum når du skal ut og inn i kontortiden. En snittfart på 30 km/t blir smått selv sammenlignet med trange vestlandsveier. Hver dag står en halv million mennesker i kø ut og inn av Oslo. Det blir fort kritisk å kunne bosette seg noen få meter lenger inne i køen. Men selvsagt øker boligprisen med
avstanden til sentrum målt i minutter.

Våre politikere har i med fire års mellomrom lovet tiltak. SP er vel det eneste partiet som innser at slaget er tapt for bondesosialistene i Oslo. Derfor sier de i klartekst at distriktene skal få mer.

Folk i Norge bor og arbeider i Osloregionen. Produksjonsverdien er også størst der fulgt av de andre store byene. Floskelen om at verdiskapningen i Norge skjer i distriktene er rent tøv. Bare sjekk Statistisk Sentralbyrå. Mesteparten av vår verdiskapning skjer i Oslo.

Lønnskostnader er naturligvis et viktig konkurranseparatmeter for næringslivet som påvirker konkurransekraften. Vi er dyrest i verden, men vi har ikke høyest levestandard for alt er dyrt her.

Dersom det ble billigere å leve her kunne vi senket lønningene og øket konkurransekraften.
Altså opprettholdt vår levestandard, men med lavere priser sammenlignet med resten av verden. Det er selvsagt mange ting som driver prisene opp, men den største utgiften for de fleste av oss er bolig. Dermed blir bolig viktig for hvilket lønnsnivå vi ”må” ha.

Hvis vi bruker 1 time på å reise 30 km fra sentrum har vi et lite område å bo på og dermed blir det stort press på dette området. Boligprisene går opp og konkurransekraften ned. Når eiendomsprisene går opp må også næringslivet øke sine priser som gjør at vi andre må ha høyere lønn. Og konkurransekraften går ned. Dersom vi kan øke området vi kan bo på – dvs øke reisehastigheten slik at vi når et større område på samme tid, så synker eiendomsprisene. Vi klarer oss med mindre lønn og konkurransekraften styrkes. Faktisk så er det oppfinnelsen av nye transportmetoder – hestetrikk, buss, tog og bil som har muliggjort fremveksten av storbyer som igjen har medført større velstand.

Det er rart, men vi har penger nok til å gjøre grunninvesteringer i veinettet vårt. I stedet klatter vi på med småpenger. Mye mindre enn alle andre land i Europa. Det er greit å bo i Norge mens vi har oljepenger, men stakkars etterfølgere som må jobbe for penga når vi i stedet har gjort grunninvesteringer i andre land i stedet.

Bildet er lånt fra Spademanns Leksikon

Næringsdrift, arbeid og moral

Det finnes ingen mindreverdige yrker fikk jeg inn med morsmelken. Alle lovlige yrker er like viktige for at samfunnet skal fungere. Du skal være glad hvis du har et godt arbeid. Enten plukker søppel eller gjør hjernekirurgi er det et verdig arbeid lærte jeg. Jeg er varm tilhenger av denne påstanden. Jeg oppfatter den også som den ”brede vei” i samfunnet og at den støttes av de aller fleste som den ideelle og riktige holdningen til arbeid.

Allikevel, når det kommer til å drive næringsvirksomhet, kommer det en rekke oppgulp fra moralske dommere. Da er det en rekke ting det er umoralsk både å tjene penger på og å bruke penger på. Rett etter krigen var det umoralsk å tjene penger på andres boligbehov – eller bolignød som det ble kalt. Holdningen henger i fortsatt og ord som bolighai og boligspekulant spyttes ut med forakt. Særlig fra sosialistene. Det er umoralsk å tjene penger på å drive skole. Så umoralsk at sosialistene har gjort det ulovlig. Det er fullt ut akseptabelt å både bruke penger på – og tjene penger på for eksempel øl, tobakk, fylleturer og sjekketurer til syden, men altså ikke utdannelse til barna. Det er umoralsk å tjene penger på helse og å bruke mer penger enn naboen på å få bedre helsetilbud. Profitering på andres nød kalles det. Det er fullt ut akseptabelt å tjene penger på – og bruke penger på bedre bilforsikring og private lakkeringsverksted. Men ikke en forsikring så du får bedre helsetilbud og kommer fortere tilbake på jobb eller et privateid sykehus.

Jeg klarer ikke å forstå logikken i disse moralske dogmene i samfunnet. Hvorfor er det mer moralsk å tjene penger på et behov enn et annet?

39% fremmedkulturelle i Oslo-skolene

Aftenposten 22.9.09

Vi har fortsatt noen hellige kuer i dette toleransens høyborg av et land. En slik ku er Innvandring. Den selvoppnevnte intelligentsiaen, dypt forankret på ytterste venstre fløy, bekjemper et vvert synspunkt mot innvandring med merkelappene ”useriøst, plumt eller rasistisk”. I toleransens navn tolereres ikke intoleranse.

Vi vet at i en hver folkevandring er det særlig to folkegrupper som er overrepresentert. Det er de ressurssterke med penger og utdannelse og det er eventyrere som allerede lever på kanten av samfunnet hvor de kommer fra – og ofte på feil side av kriminalitetsgrensen. Den førstnevnte gruppen vil stort sett være en ressurs i det samfunnet de kommer til – og et tap for samfunnet de forlater. Den andre gruppen vil derimot være et samfunnsproblem uansett hvor de er.

Norge er et lite land. Ca 4 millioner etnisk norske utgjør en de virkelig små minoritetene i verden. Norsk er et av verdens minste språk. Norsk kultur dyrkes av et knippe mennesker som ikke ville slå ut på folketallsstatistikken i Mexico City! Norsk må altså vernes som en truet kultur sett i verdenssammenheng.

Allikevel, vi har penger og relativ høy grad av frihet og velstand. Det forplikter. I verden finnes det bøtter og spann av mennesker som forfølges for sin tro og sine meninger – og vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Dessverre har norsk innvandringspolitikk aldri maktet å skille trengende fra ønskene. Vi tar åpent i mot innvandrere som søker lykken i et land hvor det er langt bedre å bo. Vi tapper det utvandrede landet for ressurspersoner og fyller vårt de samme. Samtidig får vi de medfølgende samfunnsproblemene på kjøpet. Det triste er at disse tar plassen fra alle de tusener av mennesker som trenger å rømme for sitt liv på grunn av sine folkerettslig legitime meninger.

I godhjertethet, snillismen og toleransens navn lar vi alle få en mulighet. Vi tar imot de som er avvist i andre EU land, vi gir alle en varm mottagelse og tror så godt om alle at det blir latterlig. Det er ikke lenge siden vi så ”14-åringer” fra Afghanistan med gråsteng i tinningen. Vi lar alle anke sin utvisning og lar alle få underhold i årevis. Skal vi aldri slutte med dette tøyset? Skal vi virkelig som nasjon fortsette med denne naiviteten som vel egentlig må fremstå som ganske latterlig selv på en venstredominert studentkantine?

Slakter homeopati mot farlige sykdommer

VG, 22.8.09

Legemiddelindustrien, som vi vet er proppfull av kynisk spill med menneskeliv både gjennom prispolitikk, bestikkelser og smøring er livredde for utbredelsen av homeopati. Det kan bety milliardtap på verdensbasis. En hver uttalelse fra det holdet om andre behandlingsformer må sees i dette lyset. Legemiddelindustrien ved også det. Derfor sier de så lite som mulig selv og i stedet kjøper seg forskere og undersøkelser. Resultatet er at vi aldri kan vite seriøsiteten bak en uttalelse fra forskere om dette emnet. Dessverre.

Homeopati behandler årsaken til en lidelse, ikke symptomene. Dette er helt motsatt av hva den kjemiske legemiddelindustrien som regel gjør. Dersom du har vondt i hodet kan du ta en Paracet og som regel blir du bra. Så lenge tabletten virker. Siden tar du en ny tablett. En homeopat at vil finne ut hvorfor du har vondt i hodet og behandle deg der etter. Er det for eksempel vannmangel som er årsaken hjelper det å drikke vann. Smerten blir borte permanent. Har du derimot slått hodet vil ikke vann hjelpe i det hele tatt. Da ville for eksempel Arnika kunne få kroppen til å lege seg selv raskere, men Arnika ville ikke hjulpet i det tilfellet vannmangel var årsaken. Dette er vanskelig å forstå og akseptere for legemiddelindustrien. Man tester gjerne homeopatisk medisin på samme måte som kjemisk medisn. Paracet hjelper neste hver gang, men Arnika hjelper bare når det er gitte årsaker til smerten. Det er lett å se at en slik testmetode blir for dum.

Et annet, muligens særnorsk, problem er at dersom man dokumenterer effekten av en homeopatisk medisin blir det forbudt for homeopater å foreskrive og selge den. Det blir derfor ikke veldig spennende for homeopater å dokumentere effekten. Og så lenge de ikke har fremlagt dokumentert virkning har de forbud mot å si at medisinen virker. Homeopatien er fanget i en Catch 22 situasjon som i hvert fall ikke er initiert av dem selv.

http://drobakhomeopati.blogspot.com/

Er glasset halvfullt eller halvtomt?

Svaret på det århundregamle filosofiske spørsmålet må vel være knyttet til hvilken vei vannet beveger seg. Fyller man glasset er det halvfullt – tømmer man glasset er det halvtomt. Glasset er halvfullt eller halvtomt når man er halvveis til målet.

Forskere og psykologers bruk av spørsmålet for å indikere om en person er grunnleggende positiv eller negativ sier vel egentlig mer om seriøsiteten i enkelte fagmiljø – for spørsmålet brukes faktisk(!) – i en del tester. Særlig ifm. ansettelser og personalutvikling etc.

Ønsker man å tømme et glass er det da grunnleggende negativt å si det er halvfullt!

(Bildet er fra http://outdoors.webshots.com Håper det er greit at jeg tok det)

Hvorfor er det så rotete og skittent i norske gater?

Det slår meg hver gang jeg kommer tilbake til Norge fra en reise i resten av den vestlige verden at det offentlig rom i Norge fremstår som skittent og lite velholdt. Det virker rett og slett som å komme til et fattig land.

Bare vi passerer grensa på svinesund finner vi at veidekket er helt og pent og at grøftekantene er nyslått og velstelt. Straks vi kommer inn i tettbebyggelse finner vi gressrabatter som er beplantet velstelt. I Norge, midt i urbanisasjonene, finner vi lange, viltvoksende grasvekster som hører hjemme mer i utkanten av et gårdstun enn i byen. Hvorfor må det være slik?

Straks vi besøker en parkeringsplass eller en båthavn skjønner vi at det ikke er et fattig land, men ser vi på det offentlige rom kan man gremmes!

16 års grense for alkohol?

Mange av oss har vært der og alle vet vi det. Ungdom langt under 18-års grensen drikker alkohol i vilden sky. Og ikke har de nevneverdige problemer med å skaffe det heller.
Men er det så ille at ungdom drikker? Det har de gjort i uminnelige tider og det har stort sett gått bra. Det som virkelig bekymrer meg mer som forelder er at de sitter alene, bortgjemt et sted hvor ingen voksne kan gripe inn å si at ”nå har du fått nok”.

Hva om vi satte grensen på 16 år for kjøp av øl og vin på serveringssteder og kombinerte det med en avgiftspolitikk som gjorde at drikking på serveringssted var mindre økonomisk ugunstig enn å kjøpe i butikken. Altså at ungdom på 16 år ikke hadde lov til å kjøpe i butikk, men at de hadde lov – og råd til - å drikke på cafe hvor det er voksne til stede. Med voksne tenker jeg både på gjester og serveringspersonale.

Politikere elsker symbolpolitikk. Å skjenke 16-åringer vil være å signalisere at vi synes det er bra at ungdom drikker, vil mange hevde. Jeg er uenig i det og det er ikke signalene som interesserer meg. Jeg er mer opptatt av at ungdom skal ha en god oppvekst og, etter hvert, få seg et liv som gode, voksne medborgere.

Det er klart at 16-årsgrense ikke vil være forenlig med KrF’s ønske om et alkoholfritt land. De vil jo helst løse alle problemer med å forby dem. Men så deler jeg heller ikke målsettingen om et alkoholfritt land. For meg vil det være langt viktigere å lære den kommende generasjon å bruke alkohol slik at de ikke blir missbruker.

Elitesatsing og barneidrett

Forskningsleder Jo Helle-Valle og Aslak Nore tar utgangspunkt i norsk fotballs manglende suksess de siste 3-4 årene og mener NIF’s regler dermed er feil. Ref de to herrers kronikk i Afttenposten ca 30.7.09

I virkeligheten er det NIF’s regler om å skjerme barna mot for tidlig elitedyrking som gjør Norge til den desidert beste idrettsnasjon i verden. Medet folketall på størrelse med Amsterdam er vi absolutt beste vinternasjon og har topputøvere innen de fleste sommeridretter. Det er kun nasjoner hinsides vår størrelse som kan oppvise absolutte antall prestasjoner som overgår oss. Årsaken er en massiv ivaretaking av bredden. Det er også denne breddesatsingen som førte norsk fotball til topps for 10 år siden.

At bredde gir toppidrett er ganske logisk og skyldes to forhold. For det første utvikles barn forskjellig. En liten spirevipp på 12-13 år er sjanseløs både i fotball og håndball mot en 20 kg og 30 cm større, jevnaldrende okse. Både evne til å trenge gjennom forsvar, stoppe andre og skuddstyrke har mer med størrelse å gjøre enn talent. Og en likedan er det i samtlige andre idretter. En langbent skiløper med bedre utstyr vinner lett over en kortvokst konkurrent selv om denne har bedre teknikk.

Ofte er det slik at nettopp de som ikke når til topps i kraft av sin tidlige vekst eller motoriske utvikling nettopp må erstatte det med teknikk. Resultatet av dette ser vi noen år senere når den storvokste er tatt igjen av de som startet utviklingen sin litt senere. Da viser ofte den minste seg for å være den beste. Etter Helle-Valle og Nore’s elitesatsing ville vi stått uten det sanne talentet som voksen. Og kanskje også uten den nest beste som startet tidlig. Dette skyldes det andre forholdet som gir toppidrett.

Når man satser elitisk på for unge vil de som ikke blir med i satsingen uvilkårlig slutte. Den første som slutter er den dårligste og dermed avgir han/hun sin lite ærefulle plass som sistevalg til en annen, som derved også slutter. På få år ”rakner hele laget fra bunnen”. Til sist sitter de få gode igjen alene, og det er ikke veldig kult å gå på trening når alle andre går på by’n. Slik form for elitesatsing vil være en katastrofe for norsk toppidrett og samfunn som ønsker å sluse flest mulig ungdommer inn i organisert fritid.

NIF’s regelverk er allikevel ikke et hinder forelitesatsing på unge. Man må bare ikke la prestasjoner være styrende faktor, men treningsvilje. Man kan for eksempel ha ekstratrening for de som vil trene mer. Man kan stille krav til disiplin, fremmøte på ordinære treninger osv. alt etter behov. Men treningen må være åpen for alle som ønsker å delta, ikke bare de som for øyeblikket er best og det må ikke stilles krav om deltagelse på ekstratrening for å være en del av laget i kamp.

Fåfengt narkotikapolitikk

I mer enn 40 år har vi ført den samme narkotikapolitikken. Og hele tiden har missbruket økt jevnt og trutt. Det kaller jeg mislykket politikk! Det rare er at å si det høyt er nærmest for politisk selvmord å regne.

Vi har etter mitt skjønn to alternativer:

A: Vi kan innføre 0-toleranse for narkotika

Vi kan forfølge å straffe hardt alle som er berørt; missbrukere, smålangere og de store gutta bak. Slik gjør de det i bl.a. Singapore og det gir resultater. Nesten intet missbruk. Men dette er kanskje ikke den behandlingen vi ønsker at våre sønner og døtre som trår feil skal få?

B: Vi kan legalisere narkotika

Narkotika er ca verdens 4. Største økonomi nest etter våpen, finans og olje. Det er ganske fåfengt å tro at vi kan løse problemet med noen raid langs Akerselva. Narkotikatrafikken har to sider.

De personlige tragediene som rammes de som tar stoffene i bruk er ille. Både for den berørte og dens familie. Men isolert sett er det ikke et samfunnsproblem. Vi har en medmenneskelig plikt til å søke å hjelpe de som trenger det, men for samfunnet er det ikke et problem at noen gjør valg so mødelegger for dem selv. Da blir det også meningsløst å straffe noen som ikke plager andre som politimester Bastian ville ha sagt det. Missbrukere trenger hjelp, ikke straff.

For samfunnet derimot er det et problem at missbrukere begår tyveri m.m. for å skaffe penger til narkotika. Det er et problem at det bygges opp gjenger med kriminell adferd finansiert av narkotika. Det er et problem at det bygges opp store, svarte formuer som hvitvaskes inn i det lovlige økonomien. Disse sidene må vi som samfunn beskytte oss mot. Dagens symbolpolitikk makter ikke det. 

Dersom vi legaliserte salg etter samme mønster som vi i sin tid legaliserte alkohol. VI kunne la kjøpere måtte registrere seg, ikke for å bli straffet men for at hjelpeapparatet skulle kunne finne dem. Særlig viktig er det jo å finne unge missbrukere tidlig i håp om å få de inn på en bedre sti. Dette ville knekke den svarte økonomien i kjølevannet av dagens handel. Ved å la missbrukere få sosial hjelp til lovlige innkjøp vil vi redusere annen kriminalitet og sterk redusere behovet for fornedrende prostitusjon. 

Jeg snakker ikke om å lukke øynene for cannabis eller å kun legalisering av hasj. Slik politikk er et utslag av at ”vi har gitt opp” uten at man gjør noe for å løse eller redusere problemene. En full legalisering ved kjøp gjennom statskontrollerte/statseide utsalg vil være et tiltak som gjør endringer. Dagens politikk er ofte mer opptatt av symboler. Argumenter som ”vi kan ikke legalisere noe vi tar avstand fra. Det vil være å gi gale signaler” er helt vanlig. Det er imidlertid mye vi ikke liker i et demokrati, men det er kun i land vi ikke liker å sammenligne oss med at an forbyr det man ikke liker. I et godt demokrati skal man ikkeplage andre, man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Forenklet domstol

Hva om vi laget en forenklet domstol med reduserte krav til bevis og kortere og mildere dommer enn hva en fullverdig domstol vil havne på i samme sak. Gjerne som en utvidet fullmakt til forhørsretten og kun for de mindre lovbruddene. Hvis tiltalte erkjenner seg skyldig eller bevisene er relativt sikre, kan domstollen dømme der og da. Tiltalte må selvsagt kunne anke, men da risikerer han en strengere straff hvis en høyere domstol finner ham skyldig. 

Hvis vi kunne gjøre en slik forenkling på lovbrudd med strafferamme på , la oss si 6 måneder, hva ville vi da ha spart i politiets etterforskningsressurser og domstolenes køer?

Rett og slett et slags ”forenklet forelegg” for fengselsstraffer. Ingen vil vel hevde at innføringen av forenklet forelegg var feil. Gjort på samme måte kunne åpenbare og mindre forbrytelser blitt behandlet på samme måte med samme gevinst.

Gi politiet gratis "firmabil"

Vi har noen tusen politifolk her i landet. Rundt 3-4000 tror jeg. Amnge av disse kjører rundt i private biler og får kjøregodtgjørelse og ekstra tillegg for passasjerer og rengjøring etter belastende oppdrag.

Hva om hver og en som ikke jobber i det skjulte fikk en uniformert bil. Med ordre og tillatelse til å parkere den synlig å bruke den så ofte de kan bare de holder seg ”utrykkingsbare”. Det vil gitt oss et langt mer synlig politi både i gater og boligområder. Og det ville ikke kostet stort.

Jeg vet ikke hva en politibil koster, men rundt 250.000 uten avgifter vil jeg tro. Det er jo ingen vits i å regne med avgifter til staten når staten betaler. Noen biler har vi allerede. La oss anta at vi trenger 2.500 nye biler. Selv om en politibil ikke varer i 10 år kan bilen selges slik at totalkostnaden nedskrives over 10 år. Med gjennomsnittlig rente på 6% - langt over hva staten betaler i dag – blir det en årlig kostnad på 80-90 millioner. Hvis 2.500 politi får rundt 15.000 kroner i kjøregodtgjørelse utgjør det rundt 35 millioner kroner pr år. ”Firmabil” til alle vil altså koste rundt 50 millioner pr år. Og da har jeg ikke tenkt at politifolkene skal fordelbeskattes som oss andre.

Selv om regnestykket mitt er riv ruskende galt, om det blir dobbelt så dyrt eller fire ganger så dyrt, så er det fortsatt småpenger på statsbudsjettet. For samfunnet ville vi fått mer synlig politi og mindre kriminalitet. Politifolkene ville fått et frynsegode som i realiteten er et lønnstillegg. 

Kan noen etterprøve regnestykket mitt?

Høyre-venstre et ubruklig politisk kartverk

Journalisters trang til forenkling er kanskje årsaken til vårr forenklede høyre- venstre bilde av politikken. Et slikt bilde er imidlertid alt for enkelt til å forklare de forskjellige partiers porsisjon i det politiske landskap. 

Høyre-venstre aksen er kun en forklaring på det grunnleggende økonomiske system man ønsker; sosialisme eller kapitalisme. Har for eksempel Synet på for eksempel miljøvern eller menneskeverd kan ikke plasseres noe sted langs en slik akse. Ei heller synet på islam, kristendom, krig og fred. Faktisk er det kun et fåtall politiske beslutninger som kan forklares langs en slik akse. 

I et mer komplekst bilde, for eksempel en sirkel, vil forskjeller og likeheter komme mer til synet selv om også det er en forenkling av det politiske kart. I et slikt kart vil Fremskrittspartiet og Venstre bli liggende som de eneste sentrumspartiene vi har. 

Enda tydeligere blir dett når vi ser på partienes egentlige agenda. Nesten alle partier er opprettet for å fremme en samfunnsgruppes interesser på bekosting av andre:

• Senterpartiet – tidligere bondepartiet – er mer interessert i bøndenes ve og vel enn noe annet. De kamuflerer seg bak distriktspolitikk m.m. det er kun bøndene de vil tjene og som prostituerte har de delt seng med SV og Høyre i to påfølgende regjeringer!
• Arbeiderpartiet – som navnet sier, fabrikkarbeideres interesser skal fremmes.
  
• Høyre – storkapitalistenes parti 
  
• Kristlig Folkeparti - fremmer kristenfolkets interesser
  
• SV – utopiens parti. De sier det ikke høyt, men partiprogrammet er klart. Avsakffe all privat eiendomsrett.
  

Da sitter vi igjen med to partier; Fremskrittspartiet og Venstre. De søker å tjene alle og å avveie de enkelte gruppers fordeler og ulemper. De fleste av oss hører hjemme i disse partiene, om ikke vi blir fanget i garnet og står på barrikadene for et eller annet særinteresseparti.

Det er forskjeller i mellom Fremskrittspartiet og Venstre, men man må faktisk lete mye lenger etter dem enn Lars Sponheim liker å fremstille det som.