Er vi tjent med ytringsfrihet

Eksosen fra 400.000 biler pumpes urenset ut fra de nye Oslo-tunellene. Bør vi begrense medienes maktmissbruk?


Overskriften i første setning stod å lese på Aftenposten s kveldsutgave over hele forsiden denne uken. Umiddelbart høres det jo katastrofalt og uansvarlig ut. Tenker man seg litt om snakker vi om å rense trafikken fra bilene over en par kilometer. Altså 2 km ganger 400.000 biler er 800.000 kjørte kilometer. I løpet av en dag i solo er vel antall kjørte kilometer minst 100 ganger så mye, hvis vi summerer hva alle biler kjører til sammen. Avisen fremstiller det som uansvarlig å la mindre enn 1/100 av eksosen gå urenset ut. Hvis vi renser eksosen fra tunellene vil det være som å øse opp en liter vann fra havet og slippe den ut igjen og på den måten tro at vi har bidratt til å begrense forurensingen. Større pengesløseri kan man vel ikke tenke seg. Attpåtil utgjør bilers CO2 utslipp mindre enn 10% av jordens CO3 utslipp.

Poenget er allikevel ikke den utrolig tåpelige førstesiden, men generelt hvorledes medier forleder oss, manipulerer data, fremstiller ting som viktig eller uviktig osv. Enten det skyldes manglende kompetanse fra journalister eller bevist manipulering så skjer det helt uten demokratisk kontroll. Medienes påvirkningskraft er formidabel. Det vet vi og det har vi sett gang etter gang. Selv om vi er på vakt aldri så mye fanges vi i tilfeldige oppfatninger som stort sett styres av opplagstall og personlige karrierer.

Vårt samfunn bygger på prinsippet om den tredelte makt; lovgivende, utøvende og dømmende. Selv om denne struktur over tid har utviklet seg til i praksis å bli mer todelt med folket som både lovgivende og utøvende ligger medienes stadig økende makt helt utenfor demokratiets kontroll, og i ytringsfrihetens navn – som mediene selv er de fremste forkjempere for – opprettholdes denne til dels umoralske, falske og kompetanseløse makt. Jeg vet ikke hva alternativet kunne være, men er vi tjent med denne mangelen på demokrati?

Skam på Norge

Island har en statsgjeld er på 30 milliarder norske kroner. Den skyldes statens sikring av bankinnskudd. Å la være å betale den vil sannsynligvis være en katastrofe for landets økonomiske troverdighet. Å betale den vil være en umulighet for landet.

Det er 300.000 mennesker i Island. Overført til norske forhold ville gjelden vært på 500 millarder kroner. Med 5% rente vil Island betale 90 millioner pr år, overført til Norge – 25 milliarder kroner. Mer enn vi bruker på bygging og vedlikehold på veier i året. Island vil ikke greie å reise seg fra kjempegjelden.

For Norge er det ”småpenger”. 30 milliarder er bare noen få mong. Rett nok noe mer enn vi sender til Nigeria, Sudan, Somalia og andre kriminelle, men ikke så mye mer. Mindre enn svingningen i oljefondet på en dårlig dag. Mindre enn vi kaster etter lykkesøkende, innvandrere som kommer til vårt land uten ønske om å bidra og med eneste formål å missbruke vårt system.

Islendinger er nordmenn! Nordmenn som ble jaget fra landet og som bygde seg en tilværelse på egenhånd. Noe de har klart i 1000 år. Nordmenn vi kan være stolte av. Det er tid for å prioritere våre egne. Hjelp Island. De trenger det. Nederland og England har sagt seg villig til å avstå fra 1/3. Tilby Island en engangsstøtte på ytterligere 1/3. Vi har pengene. 10 milliarder er penger vi har på bok og som vi ikke kan bruke i Norge uten å ødelegge norsk økonomi. Vi bør for skams skyld hjelpe nordmenn i et land som ikke pumper olje opp av havet.

Kollektivbløffen de ikke vil du skal vite

Det enkelte ting Trafikkøkonomisk Instittt (TØI) ikke regner på - eller regner med et forhåndsgitt mål for øye. Ingen andre regner objektivt heller. TØI, som er en del av fagbevegelsen, kan man jo til en hvis grad forstå har politiske føringer i sin forskning. Det tragiske med TØI er at de hele tiden fremstiller seg selv som et objektivt forskningsinstitutt. Og det slukes rått av media.

Nå handler ikke denne artikkelen om TØI, men om kollektivtrafikk. ”Kjør buss for miljøets skyld” er mantra vi pepres med. Det bygges egne traseer, det innsnevres på vanlige bilers ferdselsmulighet og bileiere melkes for enorme summer for å tvinge oss over på buss. For miljøets skyld.

Sannheten er at busser forbruker marginalt mindre drivstoff pr. passasjerkilometer enn gjennomsnittsbilen. Busser kjører nesten fulle i rushtrafikken. Den ene veien. Alle bussene må imidlertid tilbake tilnærmet tomme for å bli fylt opp på nytt. Ergo er gjennomsnittsbussen i rushtrafikken litt under halvfull. Resten av dagen kjører den med ca 25% belegg. I tillegg må bussene kjøre lenger enn privatbilen til og fra bestemmelsesstedet siden alle passasjerer må bli med på rute og svinge innom alle busstopp i stedet for å ta den strake veien slik de ville gjort med bil. Og enda til må bussen kjøre til og fra garasjen før den kna starte/slutt sin tur. Med drivstofforbruk på over 5 l/mil bruker en bybuss 0,49 l/mil pr passasjer. En gjennomsnittsbil har 1,5 passasjerer. Og bruker 0,59 l/mil pr passasjer. (Beregningene er gjengitt nedenfor. Tall fra Nord-Trøndelag Fylke)

Med i regnestykket er det ikke tatt inn de ekstra køene som dannes som følge av kollektivfelt og andre forsinkelser busser påfører andre trafikanter. Det er heller ikke regnet på forbrenningsgraden og dermed CO2-utslipp fra en bussmotor kontra en bilmotor. I denne sammenhengen er nok den forskjellen marginal.

Det finnes gode grunner for å ha en god kollektivtrafikk. Alle kan ikke kjøre bil. De er ikke gamle nok eller har aldri lært det eller er for gamle eller for syke. Mange like det fremfor bil. Det reduserer parkeringsbehovet etc. Men spare miljøet gjør det neppe.

 Drivstoff pr. Mil Bybuss 5 Sør-Trøndelag fylkeskommune, Enhet for regional utvikling

Drivstoff pr. Mil Langfart 3

Maks antall seter 40

Returseter rushtrafikk 0

Middelpassasjer rushtrafikk 18

Antall passasjerer i rush 10

Antall ruter morgenrush 6 7-8:30

Antall ruter kveldsrush 6

Antall ruter uten rush 12 ?

Gjennomsnitts pasasjerer 14

Til/frakjøring tom buss 3 %

Distanseøkning og busstopp 35 %

Buss Bil Med med 1,5 pasasjer

Forbruk pr mil/pasasjer By 0,49 0,90 0,6 L/mil

Forbruk pr mil/pasasjer land 0,30 0,60 0,4 L/mil

Ressursbruk ved skillsmisse

For litt siden satt jeg og hørte på en venninnes tragiske beretning om sin skilsmisse. Om den forhenværende og en gang høyt elskede ektemann som nå var blitt egoistisk og slem. Den en gang så kjærlige faren som nå ikke tok hensyn til barna og henne. Jeg antar at hvis jeg tok en prat med den fraskilte mann så får jeg høre en like bedrøvelig historie om den forhenværende hustru.


Min venninne fortalte meg at hun søkte hjelp hos krisesenteret og fikk profesjonell og kyndig hjelp, mens mannens støtteapparat kunne hun hånlig fortelle, kun var tre fraskilte kammerater. Neste gang jeg treffer en av dem regner jeg med at de har fått hver sin advokat. Det slo meg at vårt samfunns ressursbruk på skillsmesse er underlig.

Skillsmesser gir som regel bare av tapere. Som regel er begge de voksenne tapere i prosessen og barna er som regel langt mer skadelidende enn de gir inntrykk av. Bruken av ADHD medisin er helt proporsjonal med antall skilte. Ville det ikke være formålstjenlig å sette inn mer ressurser mye før? Jeg mener ikke at alle ekteskap er verdt å redde, men jeg tror mange barn og voksenne ville hatt et bedre liv hvis ekteskapet hadde blitt reddet på en god måte. De fleste i krise søker hjelp hos en veileder, men da er det ofte allerede for sent. Kunne vi bruke ressurser på god veileding og informasjon før? Mens vi enda går rundt og tror at livet skal bli som slutten på en Hollywood film?

Dernest, når krisen er et faktum, søkte kvinnen hjelp hos sitt krisesenter. En ting er at det er urettferdig at ikke mannen har et slikt sted å søke veiledning. Enda verre er det at senteret hjelper henne og ikke barna. Et godt samarbeidsklima mellom skilte er beste grunnlag for å gjøre det beste ut av situasjonen for barna. Et slikt klima får man ikke ved at minst en part for hjelp og pepping om hvordan man skal håndtere jobb, sykemeldinger, svare mails og henvendelser for å få best mulig tjangs til å få mest mulig tjangs til å få barna og mest mulig ut av oppgjøret. Hva om man fikk felles hjelp med en gang for å etablere samarbeid og å lære seg til å akseptere at man er to foreldre og at barna gjerne vil ha begge to. Kanskje kunne de nå frem til felles løsninger til beste for barna og til å leve med for de voksenne. Det ville kanskje blitt noen skadelidende advokater av det, men ville det ikke vært bedre for samfunnet og de berørte?

Fritt ord kun for markedsførere?

Iam.no - nettstedet som samler alt som finnes om deg og legger det ut til alle - er opprørt fordi en facebook gruppe oppfrodrer til å boikotte anonsørene. De vil saksøke initiativtakeren til siden. Er det slik at den som markedsfører et produkt eller tjeneste fritt kan oppfrodre en tjeneste mens andre ikek lenger har lov å oppfordre noen til ikke å bruke denne tjenesten?

Jeg er med i facebookgruppen THE COLA WARS – Pepsi Vs. Coke | THE PEPSI SIDE. Der oppfordres man til å kjøpe Pepsi - og dermed boikotter jeg Coke. Coca Cola taper jo på det, men er det også plutslig ulovlig? Er det bare markedsførere som har lov å oppfrodre til handling rundt et produkt?

Iam.no er et lite stykke George Orwell. Støtt facebook gruppen!

Frekke journalister

Den 4. Statsmakt kalles de. Bortsett fra at de ikke er noen statsmakt er de definitivt en viktig maktfaktor i samfunnet. Allikevel, det virker som om de mener deres oppsøkende journalistiske virksomhet fratar dem enhver plikt til å vise litt folkeskikk.

Nylig så vi en TV-journalist forsøke å trenge seg på Seadrill’s informasjonsmedarbeider. Vedkommende ga beskjed at han/hun ike ønsket å kommentere den pågående krisen nå. Journalisten ga seg ikke. Ringte mobiltelefon i stedet. Gjentatte ganger. Nektet å gå ut av resepsjon og måtte til sist kastet på dør.

Det er fint at journalister i blant graver litt under det folk helst vil vise frem. Men de må da for f kunne ta et nei for et nei de også. Ønsker ikke vedkommende å kommentere en pågående krise nå så må de da kunne akseptere det?

Jeg er lei av tiggere på døra

Man kan ikke tvinges til medfølelse og barmhjertighet. Man kan tvinges til å gi fra seg penger, for eksempel 1% av inntekten til uhjelp over skatteseddelen eller en lommebok foran en pistol. Men man kan ikke tvinges ti å føle barmhjertighet for mottakeren selv om åndseliten mener man bør ha det.


Vi bruker mye penger av fellesskapet i dette landet på ”barmhjertelighet” med fremmed trengende. Mesteparten blir sølt bort på tull, korrupsjon og trygd til arbeidslate. Når 80 øre av en krone ikke går til de som virkelig trenger det eller ikke blir benyttet på en effektiv måte for hjelpe er det et spørsmål om det er verdt å gi en krone for å bidra med 20 øre.

Hvis en fattig, trengende tigger på gata stopper deg og spør om du vil hjelpe ham med 20 kroner til mat. Ved siden av ham står en riking i Hugo Boss dress. Betingelsen for å hjelpe tiggeren er at du gir rikingen 80 kroner. Vil du hjelpe den denne stakkaren?

Det er dessverre slik våre hjelpepenger blir benyttet. Derfor er jeg lei av å gi til tiggere. Også slike som kommer på døren hvert år.

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=575334